"Salamu" om skitt, orden og fellesskap.

Før har vi snakket om de sosiale problemer i landet og i byen, om de utfordrende betingelser folk lever med. Hun har fortalt at hun bor i et hus som ikke har gjerde eller mur, at det stinker av urin eller mer fordi folk gjør fra seg på ytterveggen. Hun fortalte at det ikke hjalp be dem det gjaldt slutte, at de sa det var deres rett, at det dreide seg om ”et offentlig rom”. Jeg vender tilbake for å spørre hva hun mente med det hun dermed sa så vigorøst, at fattigdom ikke må være det samme som skittenhet. Hun sier noe om forskjell på afrikanere og, jeg tror, europeere, spør meg hva den er. Jeg sier det kanskje er nettopp det jeg vil vite. Hun sier hun vil ha meg selv til å snakke, til å være kritisk. Hun spør som hun har gjort før, hva jeg som utledning tenker når jeg lander på flyplassen i Nimaey, ser ut av vinduet mens jeg kjører, kanskje kjøres, inn til byen eller gjennom gatene. Lite lys sier jeg. Gitt at det er nok lys for øynene til å se, sier hun. Jeg sier mange små steder der folk lager og selger mat, folk som sitter eller spiser gatelangs, folk som arbeider, gjerne svært hardt, slepende eller dyttende på tunge lass, kjerrer, store sekker. Hun nikker, spør hva jeg mer ser. Jeg sier en masse lidelse. Men også at det forekommer meg at mange har mye glede og en stor ro. Og bak det igjen, spør hun? Jeg melder pass, vet ikke hva hun vil høre. Hun begynner forteller om skitt og oppførsel. Hun sier noe om at det er viktig å være så lite skitten og så ordentlig (propre) som mulig, uansett hvor lite man har eller besitter. Hun demonstrerer ved å tegne en liten sirkel opp rundt seg med armene, napper i klærne som for å vise. Uttrykker noe som at når man ikke har mat er det vanskelig ikke å la det ta helt overhånd i hodet. Men også noe om at ting kan handle om hva man velger å konsentrer seg om, eller hvor man legger fokus. Hun sier konsekvensen av ikke å ta dette inn over seg, ikke å utføre ordentlighetsarbeidet, er at nøden vil øke (paureté vient plus cher). Jeg spør om hun kan forklare nærmere, hun nevner blant annet at sykdommer sprer seg i skitt. Hun forklarer noe som må bety tematikken også omfatter de med penger. For de rike, som for deg sier hun, er dette annerledes. Dere bor i hus der ting er i orden. Kjører til en butikk i store firehjulstrekkere, kjøper den store, avkjølte flasken rent vann. Drikker. Og etter det? Hva gjør du da? Ruller ruten ned å kaster flasken ut av vinduet? Hun spør om jeg har sett det, jeg sier ja, at jeg forstår hva hun mener. Hun spør meg hvorfor dette skjer. Jeg foreslår man kan kalle det ignoranse. Hun smiler. De er noe som forekommer selv hos de (rike?) intellektuelle, sier hun. Hun snakker om plass. Bruker kontoret hun sitter på som eksempel. Det er rom som skal fylle funksjonen eller støtte et visst type arbeid som i prinsippet skal være til alles gode. Hun er opptatt av den overskridelse det er å kaste fra seg uten omtanke i det offentlige rom, eller i det som er felles (commun). Jeg spør hvor hun har sin inspirasjon fra. Hun forklarer hun bare representerer sine egne tanker, at hun er opptatt av at livet er noe helt spesielt, noe som at det betyr vi sammen eller hver i sær må finne ut av hvordan man skal leve (la façon à vivre) (og være lykkelige?). Hun tilbringer mye tid ved Palais de Justice, slik jeg forstår lyttende til rettsaker. Sier det som opptar henne er spørsmålet om hvordan man skal leve med…, hvordan man skal kunne leve sammen. Leve med….?, spør jeg. Et øyeblikks stillhet og hun sier, leve med hverandre.

Jibbo om fattigdom, verdighet, tid og væren.

Jeg vil diskutere litt rundt fattigdom med "Jibbo". Sier at det er mange her i Niamey som lever med veldig begrensede midler. Jibbo nikker. Jeg sier noen her har fortalt meg at ”fattigdom ikke er det samme som skittenhet”. Han spør hva som var ment med det, jeg forklarer og sier det vel kanskje nok også var ment i en overført betydning, at man kan leve verdig selv om man er fattig. Den er han helt med på. Han sier det er noe omkring dette man lærer som helt ung her. At det er en egen visdom. Jeg spør om det er blant hausa eller Zharma, nei han mener ”i Afrika hos oss afrikanere generelt”, trekker fram Niger og Mali spesielt og i motsetning til land som Ghana, Cameron, hvor folk kan ”gjøre alt for penger”. Han sier han ikke vet hvorfor. Om det kanskje kan ha noe å gjøre med religion. Det man lærer er en måte å tenke på. Han forklarer, hvis jeg husker rett, at verdighet er å ha en dyp aksept for seg selv, at det som går forut for verdighet ligger i våre tanker, i måten vi forholder oss til ting og forhold som griper inn i vår egen tilværelse; med andre ord alt. Noen med mat, kanskje hvordan vi spiser, er et eksempel. Det dreier seg om noe man lærer som helt ung. Verdighet er det eneste i livet som ikke kan mistes. Man kan ha den uten å ha noe annet. Han legger til det er en kunnskap som overføres mellom generasjonene, fra gammel til ung. Jeg spør om dette er en eksplisitt tradisjon eller parole alle i Niamey, i det minste i prinsippet kjenner, uten riktig å få svar. Maria ankommer , hun beklager forsinkelsen til timen. Jibbo ler og sier at det ikke er farlig fordi tid jo er noe man har i Afrika. Han sier at i Afrika er tid souple. For å illustrere et poeng trekker han fram forskjellen på verbene être og apparaître. Sier noe sånt som at for å beskrive dette kan man si at førstnevnte i denne sammenheng vil være viktigst i Afrika. Kunne det være en forbindelse her, mellom en mer avslappet eller purere form væren praktisert, og til det å leve med verdighet i den afrikanske kontekst? Han tenker seg om, smiler. Sier det kanskje kan være.