Wednesday 28 May 2014

Spøkelset under elven

Valter og hans venn, hjemvendt fra Oklahoma som foretningsagronom, sier det finnes en annen verden under Niger-elvens bunn, rett her hvor elven renner forbi Niamey; at det der lever et 'goast'. Dette skal det være mulig å treffe hvis man går til bestemt sted ved elvebredden, ikke langt fra restaurant La Flotille, og tar i bruk et bestemt ordformular (shanings), som de vet om en som kjenner. Spøkelset vil da manifestere seg i form av en meget vakker havfrue. De sier man kan gifte meg med henne og ler. Spør om jeg vil treffe vesenet. Er det mulig spør jeg naivt. De fortsetter å erte, konstaterer at det er det. Men vil de treffe henne? Nei. Hvorfor? Vennen til Valter sier noe som at spøkelset kan oppfylle ens ønsker. Men, det vil stille en spørsmål omkring hva i livet det er man vil, og at vesenet, som ser ’right trough a man´, kan skade en som ikke er i stand til å snakke sant. Så farlig? Ja visst likevel.

Monday 14 April 2014

"Salamu" om skitt, orden og fellesskap.

Før har vi snakket om de sosiale problemer i landet og i byen, om de utfordrende betingelser folk lever med. Hun har fortalt at hun bor i et hus som ikke har gjerde eller mur, at det stinker av urin eller mer fordi folk gjør fra seg på ytterveggen. Hun fortalte at det ikke hjalp be dem det gjaldt slutte, at de sa det var deres rett, at det dreide seg om ”et offentlig rom”. Jeg vender tilbake for å spørre hva hun mente med det hun dermed sa så vigorøst, at fattigdom ikke må være det samme som skittenhet. Hun sier noe om forskjell på afrikanere og, jeg tror, europeere, spør meg hva den er. Jeg sier det kanskje er nettopp det jeg vil vite. Hun sier hun vil ha meg selv til å snakke, til å være kritisk. Hun spør som hun har gjort før, hva jeg som utledning tenker når jeg lander på flyplassen i Nimaey, ser ut av vinduet mens jeg kjører, kanskje kjøres, inn til byen eller gjennom gatene. Lite lys sier jeg. Gitt at det er nok lys for øynene til å se, sier hun. Jeg sier mange små steder der folk lager og selger mat, folk som sitter eller spiser gatelangs, folk som arbeider, gjerne svært hardt, slepende eller dyttende på tunge lass, kjerrer, store sekker. Hun nikker, spør hva jeg mer ser. Jeg sier en masse lidelse. Men også at det forekommer meg at mange har mye glede og en stor ro. Og bak det igjen, spør hun? Jeg melder pass, vet ikke hva hun vil høre. Hun begynner forteller om skitt og oppførsel. Hun sier noe om at det er viktig å være så lite skitten og så ordentlig (propre) som mulig, uansett hvor lite man har eller besitter. Hun demonstrerer ved å tegne en liten sirkel opp rundt seg med armene, napper i klærne som for å vise. Uttrykker noe som at når man ikke har mat er det vanskelig ikke å la det ta helt overhånd i hodet. Men også noe om at ting kan handle om hva man velger å konsentrer seg om, eller hvor man legger fokus. Hun sier konsekvensen av ikke å ta dette inn over seg, ikke å utføre ordentlighetsarbeidet, er at nøden vil øke (paureté vient plus cher). Jeg spør om hun kan forklare nærmere, hun nevner blant annet at sykdommer sprer seg i skitt. Hun forklarer noe som må bety tematikken også omfatter de med penger. For de rike, som for deg sier hun, er dette annerledes. Dere bor i hus der ting er i orden. Kjører til en butikk i store firehjulstrekkere, kjøper den store, avkjølte flasken rent vann. Drikker. Og etter det? Hva gjør du da? Ruller ruten ned å kaster flasken ut av vinduet? Hun spør om jeg har sett det, jeg sier ja, at jeg forstår hva hun mener. Hun spør meg hvorfor dette skjer. Jeg foreslår man kan kalle det ignoranse. Hun smiler. De er noe som forekommer selv hos de (rike?) intellektuelle, sier hun. Hun snakker om plass. Bruker kontoret hun sitter på som eksempel. Det er rom som skal fylle funksjonen eller støtte et visst type arbeid som i prinsippet skal være til alles gode. Hun er opptatt av den overskridelse det er å kaste fra seg uten omtanke i det offentlige rom, eller i det som er felles (commun). Jeg spør hvor hun har sin inspirasjon fra. Hun forklarer hun bare representerer sine egne tanker, at hun er opptatt av at livet er noe helt spesielt, noe som at det betyr vi sammen eller hver i sær må finne ut av hvordan man skal leve (la façon à vivre) (og være lykkelige?). Hun tilbringer mye tid ved Palais de Justice, slik jeg forstår lyttende til rettsaker. Sier det som opptar henne er spørsmålet om hvordan man skal leve med…, hvordan man skal kunne leve sammen. Leve med….?, spør jeg. Et øyeblikks stillhet og hun sier, leve med hverandre.

Thursday 10 April 2014

Jibbo om fattigdom, verdighet, tid og væren.

Jeg vil diskutere litt rundt fattigdom med "Jibbo". Sier at det er mange her i Niamey som lever med veldig begrensede midler. Jibbo nikker. Jeg sier noen her har fortalt meg at ”fattigdom ikke er det samme som skittenhet”. Han spør hva som var ment med det, jeg forklarer og sier det vel kanskje nok også var ment i en overført betydning, at man kan leve verdig selv om man er fattig. Den er han helt med på. Han sier det er noe omkring dette man lærer som helt ung her. At det er en egen visdom. Jeg spør om det er blant hausa eller Zharma, nei han mener ”i Afrika hos oss afrikanere generelt”, trekker fram Niger og Mali spesielt og i motsetning til land som Ghana, Cameron, hvor folk kan ”gjøre alt for penger”. Han sier han ikke vet hvorfor. Om det kanskje kan ha noe å gjøre med religion. Det man lærer er en måte å tenke på. Han forklarer, hvis jeg husker rett, at verdighet er å ha en dyp aksept for seg selv, at det som går forut for verdighet ligger i våre tanker, i måten vi forholder oss til ting og forhold som griper inn i vår egen tilværelse; med andre ord alt. Noen med mat, kanskje hvordan vi spiser, er et eksempel. Det dreier seg om noe man lærer som helt ung. Verdighet er det eneste i livet som ikke kan mistes. Man kan ha den uten å ha noe annet. Han legger til det er en kunnskap som overføres mellom generasjonene, fra gammel til ung. Jeg spør om dette er en eksplisitt tradisjon eller parole alle i Niamey, i det minste i prinsippet kjenner, uten riktig å få svar. Maria ankommer , hun beklager forsinkelsen til timen. Jibbo ler og sier at det ikke er farlig fordi tid jo er noe man har i Afrika. Han sier at i Afrika er tid souple. For å illustrere et poeng trekker han fram forskjellen på verbene être og apparaître. Sier noe sånt som at for å beskrive dette kan man si at førstnevnte i denne sammenheng vil være viktigst i Afrika. Kunne det være en forbindelse her, mellom en mer avslappet eller purere form væren praktisert, og til det å leve med verdighet i den afrikanske kontekst? Han tenker seg om, smiler. Sier det kanskje kan være.

Tuesday 25 March 2014

Rundt med kaffeagent

Jeg kommer jeg forbi to menn i uniforms t-skjorter og kjørende på hver sin tre-hjuling for byens vel synlige Nescafè-firma. Jeg forklarer jeg er interessert i folks te- og kaffevaner, spør om jeg kan være med dem en runde rundt i byen. Det virker som om emnet fenger dem, vi diskuterer litt, de sier de «bare» leverer til mellomdistributører, det vil si lagre, men ringer en kollega de omtaler med honnør, en som vet godt og har vært lenge i bransjen. Denne skal visstnok levere til de små utsalgssteder hvor gatekonsumatørene samles. Mannen heter «Khader», jeg får en avtale dagen etter, jeg foreslår åtte, Khader sier åtte-halv ni, ved rundkjøring Larko. Jeg ankommer klokken ni, stopper på den siden av trafikkrysset hvor en mengde menn står eller sitter på benker, tar inn vått eller tørt som serveres fra en gruppe salgsboder. Noen kikker fornøyelig på en samling unge gutter i midt av rundkjøringen, som trener seg i den nasjonale sport bryting. Men jeg ser ingen mann fra Nescafé. Ringer ham, to minutter senere er han der, på motorsykkel malt i rødt med hvite Nescafé-bokstaver, i rød trøye med hvitt trykk på ryggen av en delikat rykende kaffekopp med mottoet «Vekk dine sanser». Det er typisk: Kun reklamen til et knippe andre produkter og selskaper, blant dem Orange og Airtel, de to store mobilselskap, er i nærheten av å sette samme preg på byen som Nescafé. Vi hilser, Khader er en behagelig og rolig ung mann. Han skal være nesten ferdig i dag, i alle fall for det han må gjøre på morgenen, men har ikke noe mot å vise meg likevel. Vi går over til en rød tralle (forstår senere det er en type Nescafé selv forsyner), Kadher veksler noen ord med mannen bak, får overrakt en uåpnet pose, 260 (?) gram Nescafè og viser meg. Han tapper på Nestlè-logoen, sier «dette er selskapet», og at denne posestørrelsen gir god kvantitet for gateselgerne, at den cirka kan rekke til en dags etterspørsel, anslagsvis 130 kopper. Han peker på to sorter utbudt tørrmelk. Den ene i plastglass uten etikett, kunstig sier han, for 2000 CFA hvis man vil kjøpe en boks eller kilo. Den andre, et Nestlé-produkt (det er ikke de som fører) i en boks som er gul og med logo velkjent i byen. Vi kjører mot Grand Marche, snakker med to utselgere («punkter» eller «chaimenn», begge ord som Khader bruker) han har kontakt med. De befinner seg ved siden av hverandre ved den travle gaten på markedets nordside, et område med ulike funksjoner ikke minst for mindre velstående dagarbeidere. Den ene, Khader hilser på ham først, opererer sammen med sin bror og er her installert immobilt med utsalg fra et bord. Forretningen holder åpent synkront med markedet, omlag fra åtte på morgenen til utpå ettermiddagen eller tidlig kveld. Men så kjører den dobbelt skift: Om natten flytter den, og betjener et område med etterspørsel for kaffe utenfor en navngitt restaurant. De to brødre samarbeider – sover og arbeider på skift, slik at det går. Jeg spør hvorfor kaffe er så populært, fordi det gir energi sier Khader. Det er også vitenskaplig bevist at 3 (?) kopper om dagen er godt for helsen, men han selv sier han og ler, er langt over. Jeg spør utselgeren om salget, for hva angår kaffe sier de det har vært fallende, kanskje til omlag 80 kopper per dag. Jeg spør hvorfor, de ler nok litt, forteller at folk inntil nå, siden kanskje fem-seks måneder siden da det ble forbudt, har drukket den med tramadol; en grønn og hvit kapsel (Tramadol Hydrochloride 120 mg) som kommer fra Nigeria, hvilket betyr varer som smugles over grensen. Den skal gi voldsom energi. Khader sier den gjør så folk kan arbeide, arbeide, arbeide, kanskje uten å tenke, forteller han ikke kunne sove i lang tid en gang han tok. Etter forbudet risikerer utbydere som fortsetter selge kaffe med tramadol ett års fengsel. Flere gjør det nok likevel, Khader sier det avhenger av den enkeltes personlighet. Utselgeren ved siden av er sjenert og snakker lite fransk, han står med sitt mobile utsalgsbredt ved føttene, venter på å traske inn i basaren, her uten øyensynlige kunder. Jeg spør hvor lenge han har hatt jobben, han mumler noe om ti år, Khader forteller diskret han er landsbyboer og bare i byen nå i varmesesongen når det ikke er jordbruksarbeid. Khader sier Chai betyr «brød, te og kaffe». Han sier at folk som velger spesialisering som chaimann generelt er uten utdannelse, at folk med utdannelse vil velge mer profitabelt arbeid. En tredje sted ligger like ved siden, med en plate hengt opp og påskrevet «Kafe Teryia» med tusj. Kadher finiser, sier det er fransk med skrivefeil. Vi tar forbi ytterligere noen steder i byen hvor Khader henger avslappet med innehavere og gjester. På et kommer det en ung man som får blandet tramadol i en kaffekopp, kanskje har han stoffet medbrakt selv. Vesken helles over i en dobbel liten blank («fryse»)pose, varianten for kaffe on the go. Khader holde posen opp for meg, vil demonstrere noe om væsken som ser merkelig ut, jeg lurer på om det egentlig bare ligner kaffe med melk, men jo den ser litt merkelig sier jeg, og hvert fall lysere i fargen. Khader sier nettopp, og hvis stoffet kan endre kaffens farge, da kan man bare forestille seg hva den kan gjøre inne i en kropp! Mennene rundt humrer, jeg med. Den unge man tar sin blanding og strener videre nedover gaten, posen dinglende i hånden.Han viser meg en nå på dagen tom gate med barer, hvor det skal skje på natten. Vi stopper et sted å prater, han mener selgeren ved bordet vi snakket med tjener mer i måneden enn ham (100 000 CFA). Han sier denne har to koner, selv har han nylig giftet seg med sin første, muslimer kan ha opptil fem, det er nok et mål for ham, men er opptatt av det er synd å ta en kone hvis man ikke kan forsørge henne. Selv har han tatt en Master 1 i marketing, men kan ikke bruke den før han har Master 2. Men det er vanskelig nå med en kone å forsørge. Vi fortsetter, han viser meg et hybelrom i en bygård han har bodd før med en kammerat, som han nå låner kun på dagtid. Det står en kopimaskin der, de har prøvd ha en business med den, men så har en kabel gått i stykker, kan ikke få en slik reservedel her. I Nigeria, det kan kanskje være. Til sist kjører vi til andre siden av byen (Kaley) i et boligkvarter, hvor han møtes med en gruppe kolleger og en sjef (i 4-hjulstrekker, lakkert gul til reklame for Maggi-buljongen). De diskuterer og drar videre for å kondolere til familien for en avdød kollega.

Monday 24 March 2014

Frokost i tebod

Jeg vil gjerne vite mer om inntak av vått og tørt, kanskje spesielt av te, Nescafé og melk, som ser ut til å ha spesiell hverdagslig eller seremoniell betydning for mennene som preger Niameys bybilde. Jeg stopper ved et av de allestedsnærværende, improviserte serveringssteder, organisert i en glippe i en lang gatesiderekke av småforetninger. Det består av et bord som bærer stedets utbud (primært te, kaffe, pulvermelk, sigaretter, smør, friske pariserloff) skutt frem til gatesiden, og to benker bakenfor i den smale smuget for stedets gjester. Det ligger svalt og i skyggen, beskyttet under et nyoppsatt aluminiumstak, prydet med et godt synlig Nescafé-banner som dingler og gir merkets røde, karakteristiske farge til stedet. Jeg ber om et glass te. Sier det skal være vann helt opp og ikke mer enn en teskje sukker. Vanen er nemlig å drikke te i små doser, til gjengjeld med noe som kan være en lik del sukker og vann. Jeg takker til å få med presset sitron, en liten spesialitet den unge mannen bak bordet tilbyr. Jeg vil si det ser ut som han har en plan for stedet. Jeg oppfordres til å settes meg. Det sitter en kunde bak bordet i skyggen. Jeg går litt nølende inn, mannen der inne oppfordrer meg til å sette meg. Han heter Zakari, er gift og med tre barn. Jeg spør hvor mange år han er, han nøler kanskje, sier han er født i 1981. Han jobber som vaktmester og gartner på skolen, som ikke er helt prestisjeløs, rett oven veien. Han drikker varm pulvermelk fra et blått plastkrus, spiser en pariserloff, det er hans morgenmat. Han spør om jeg vil smake, jeg takker ja, tar en slurk av melken. Den er søt som brus. Jeg spør om det er dette han spiser hver dag, han sier ja, selv de dager han ikke har penger. Det er mulig sier han kanskje en smule stolt, fordi mannen betjener stedet er hans bror. Han sier noe om kjøtt, men så trekker han på det med lavere stemme, kanskje kikker han over på de andre menn som har kommet i mellomtiden, kolleger og kjøpmenn fra butikkene rundt. Jeg spør så rolig jeg kan om han spiser brød med kjøtt kun de dager han har penger, han smiler og sier selv rolig ja. Jeg spør om han liker melk, det gjør han. Jeg spør hvorfor, han sier det er godt for helsen og legger til spesielt etter han har røykt.

Sunday 23 March 2014

Besøk hos flomrammet setler

Jeg besøkte lørdag forrige uke en gammel peurl-landsby. Peurlene er tradisjonelt nomader, men jeg forsto at landsbyen, Sagia, som ligger på den sørlige bredd av Niger-elven, er på god vei til å bli oppslukt av Nimaey og bydelen Harubanda, som eser ut i alle retninger. Jeg vil gjerne kjenne området litt bedre, og benytter meg av en gammel invitasjon jeg har til å besøke Moussa. Moussa jobber som vakt i byen ved porten til Unicef, ovenfor stedet Maria og jeg bodde før. Han har sagt han bor i området over elven i et flomrammet nabolag. Jeg får Moussas nummer av vår egen portvakt Halima, som Moussa ellers skal ha tilbudt å bli hans kone nummer to. Moussa er ikke på jobb, passer det for meg kan han møte meg med det samme. Vi treffes ved Ecobank i rundkjøringen på Harobanda. Jeg kjenner ikke mannen godt, men drar kjensel på ham når vi møtes: Han er slank og kraftig, med kortklippet hår og hvit, sjarmerende smil. Han bærer jeans og en langarmet ungdommelig bomullstrøye. Han har sin motorsykkel utenfor en sjappe, og det kommer en annen som heter Baoubakar, han setter seg på hos Moussa. De kjører, jeg følger etter på min moped. Moussa stopper, Baoubakar hopper av, vi fortsetter og tar av hovedveien en vei til høyre, ved skiltet med piler mot Pro-Batimat. Vi fortsetter gjennom et bykvarter, det ser mer vanlig ut i forhold til kvarteret ned til hovedveien under Sagia, der det åpenbart ble bygget dyre hus. Kvarterbebyggelsen blir mindre og veien som nå er av sand stiger oppover. Jeg kjører opp på siden av Moussa, ham spør meg kanskje testene, kanskje forlegen, for at vi kjører hjem til ham og samtidig ut av byen: ”C’est loin non?” og jeg svarer noe som at nei det er det ikke. Veien fortsetter gjennom et område med jordbrukshager, det er mange frukttrær. Vi må passe oss for brølende lastebiler i skytteltrafikk opp og ned på den smale veien. Veien stiger ytterligere, ut av den grønne sonen og vi kommer opp i det ørkenaktige fjellandskap som omgir byen i syd. På høyre hånd ligger stedet. Vi svinger av sandveien som fortsetter oppover med lastebilene.
Stedet ser ikke så lite improvisert ut. Jeg ser skur, stableverk dekket av stråmatter, presenningsbiter eller plastrester, dusinvis av store iglotelt, markert med donormerket Shelter Box. Og noen mindre hus i mur, men alt tilsynelatende spredt tilfeldig utover. En moskeen ligger godt synlig ved siden av veien. Den ser ny ut, med grønne karmer og donorskilt. Her og der vokser et tre eller en busk. Vi får kjøretøyene gjennom den dype sand, setter dem et steinkast fra veien under et tre som ser ut som det kan avgrense to huskomplekser. Moussa viser vei mot kan være hovedhuset det ene, et lite kvadratisk murhus med friskt, mønstret mørtellag. Det ser nybygd ut, kanskje til og med malt, og er definitivt et av de bedre på området. Han ønsker velkommen, vi setter oss ned på en liten plass utenfor inngangen. Den vender mot vest, mot veien og vekk fra den provisoriske landsby, og er avgrenset med gjerder i kvistverk. Han byr meg den store stolen, også den i kvistverk, og tar krakken selv. En kvinne kommer ut med en liten plastbøtte med skrukork, trolig en termos, med vann. Det er hans kone. Hun bærer tørkle som kan være til over hoftene, tettsittende rundt ansiktet. Hun går inn igjen. Moussa byr meg å drikke. Jeg tar nølende plastkoppen som flyter nede i bøtten, fyller den og drikker. Det er ikke riktig kaldt og jeg mener å se en tynn hinne på vannskorpen, så lar det bli med det ene. Det er en liten jente der, jeg spør hvor mange barn han har, det er to. Den andre er nå hos sin bestemor nede i byen. Jenta er halvnaken og henger skøyeraktig på pappas knær, smiler fra øre til øre. Hun er to år. Moussa er inne i huset en tur. Han tar på seg en glatt og nyvasket oransje skjorte. Vi reiser oss for å spasere en tur. Et nakent, rødbruntaktig berg i lateritt reiser seg for bosetningen i vest. Moussa sier noe om elektrisitet, at der oppe fra kan man se lyset fra hele Niamey og til og med flyplassen når det mørkner. Jeg spør om vi kan gå opp, det vil han gjerne. Mens vi går spør jeg om man har elektrisitet i bosetningen, det har de ikke. Han sier slik jeg forstår bosetningen har eksistert rundt et år. Han sier ”alle var her”, remser opp den lange rekken av navn (UNDEP etc.), at de delte ut ting som trengtes og slikt. ”I dag holder ikke de hvite teltene du ser, de fra ett eller annet box, lengre vann ute”. Moussa bekrefter det jeg sier, at de ikke er tilpasset forholdene, han sier solen er for sterk. Jeg spør om det finnes noe prosjekt for å utvikle område. Han sier det er noen som gjør det, og tenker seg som om etter navnet som er engelsk: ”Cherity eller noe”. De bygger hus her for gamle eller trengende. Ettersom vi stiger kan man nå se mer av bosetningen. Han peker ned mot det som ser ut til å være minst to systematiske rekker murhus, hvert enkelt noen større enn Moussas, hvert med symmetrisk anordnet donorskilt, og med samme grønnfargede maling som moskeen. Han sier noe jeg forstår i retning om at når det hele skjedde ble stedet bare kaldt Cite (eller Site). Han sier med et smil at man egentlig fortsatt bare kan kalle det. Han peker på en lang grøft vi herfra kan se klart mellom veien og foten av berget. Den faller ned fra platået i syd og er et leie for regnvann. Han sier noen om katastrofe (sinistre), noe om vann som skylder gjennom eller tar noen med seg. Han sier at stedet også heter Seno som er peurl for sted med mye sand. Så han sier man enten kan man kalde det Cite Sinistre eller Cite Seno. Jeg spør omkring etableringen og organiseringen av bosetningen. Han sier det var staten som satte dette området til disposisjon og delte ut tomter der til rammede av oversvømmelsene i Harobanda. Jeg spør om de ga til alle, om at man selv måtte ha eid sin oversvømte tomt, og om meningen nå er alle skal bygge permanente privathus her. Han bekrefter man måtte være tidligere eier av land, og sier det var fullere på plassen før. Mange og kanskje spesielt de fattigste nå har dratt ned til byen igjen, noen synes Cite er langt vekk, og bygging er dyrt. Bare til mat og tøy til seg selv og sin familie går det mange penger. Men mange hus er likevel under bygging, det er lett å se. Vi stopper nærmere toppen og ser utover landskapet som har åpnet seg under oss. Fra Cite og veien forbi der vi kom, fortsetter sandbakken langs kanten nedunder fjellet, og i det område er det flere hus som også skal være nye. Jeg spør om de hører til Cite, det sier han de ikke gjør. I motsetning til Cite er området for dem uten papirer. Jeg spør om det ikke er dumt å begynne å bygge når man ikke har papirer. Han flirer litt og sier noe i retning om at det ikke er på samme måte med papirer i et land som dette. Av husene der nede er markant større. Han sier det er kyllingfarm, at det er flere vi område, også anlegg vi passerte i hagebelte. I området er det også spredte flokker av budskap. En gruppe geter beveger seg i retning av Cite på et tydelig tråkk langs foten av bergsiden, en gruppe kveg har funnet ly i skyggen av et stort tre. Et sted langs tråkket med geter har noen samlet stein i en slags s-lignende form omsluttet av en sirkel, Moussa sier det er barn lekende barn. Jeg spør om noen passer buskapen. Hvis geitene skulle gå mot byen og broen vil noen stjele dem, men her sier han det nok går greit de går fritt. Jeg har en generell opplevelse av at man ser buskap over alt i Niamey, og mumler noe om at buskap er noe alle har. Han korrigerer og sier det er dyrt, at det vel ikke er gode nok beiteområder til å klare seg uten å måtte kjøpe for til hver aften. Han er derimot enig da jeg sier at hold av budskap også avhenger av gruppen, og sier at kveg er spesielt for peurlene, gjeter for zharma(?). Vi kan ikke se Saiga som etter min beregning må ha blitt nabo til Cite. Jeg spør om den, om det har vært noen relasjoner etter Cite kom opp, men om det sier han lite. Vi går det siste lille stykke og får maksimal utsikt over Harobanda, mellom et annet fjell i øst og risåkrene i vest. I noe som ligner et sentrumsområde kan man se et stort område dekket med vann, med hus som nærmest ser ut til å ligge i vannkanten. Der ser man det, sier Moussa. Han sier også noe om at det faktisk er hele eller flere deler av Harobanda som har blitt flomrammet. Bak oss ser vi det livløse landskap av ingenting begynne, skjønt på toppen av neste høydedrag som et siste tegn til sivilisasjon, dit hvor lastebilene kjører, en gigantisk gravemaskin og en bulldoser i travelt arbeid. Sand til byggeprosjekter, veier, i byen, sier Moussa. Han sier fjellet vi ser mot vest er høyere enn dette. Jeg spør hva det heter, han sier det kan tilkjennegis som ”la montagne sur la Route à Say”, og det vi står på likeledes som ”la montagne sur la Route à Burkina”. Moussa har aldri vært på det andre, men opp hit kommer han ofte nå som man bor som nærmeste nabo. På tross av at solen brenner er det en spesiell følelse å stå her: Opplevelsen av luftrommet, landskapene og bebyggelsen av Niamey som her og der og ved de ytterste punkter utviskes av et hvitt, svevende lag støv eller dis. Med unntak av en og annen lyd som bryter gjennom luften fra det fjerne, er det stille. En lastebil på vei opp eller ned, et fly i innflyvning over hodet på oss. Vi tar runden rundt platået som er lite, flatt og livløst. Moussa sier byfolk i Niamey før var redde for å bevege seg i disse områdene. Han benevner en fryktet dyretype man kunne treffe, kanskje noe lite skorpionaktiv. Og det var elefanter, kunne være løver. Og slanger. ”A’jourdhui toutes sont parties” sier han. ”Det er ingen ting igjen”. Hva med slanger spør jeg. Han drar på det, det kan være noen helt enkelte, men også selv mer nede i byen, de som observerer en velger gjerne å drepe den. Midt på platået står tre vekster. Noen har kanskje forsøkt plante dem der, men de er knusktørre, gjennomstekt av solen. Også rundt disse har noen lagt stein i sirkler, også det barn, sier Moussa. Jeg vil passe meg for varmen, og foreslår at vi beveger oss nedover igjen, ned ad den kare fjellside. Underlaget består av hard leire og skarpe, eroderende klipper. Ligner slagaktig lavastein. Jeg spør om bosetningen har vann. Han peker ned i den retning vi kom opp, spør om jeg ser menneskene der, som står i den lille bakken mellom veien og regnvannleiet. Han sier den ene brønnen er der. Han sier bosetningen har tilgang til to typer brønner; en pumpetype eller kran (robinet) der vannet kommer automatisk, og en sjakttype der vannet må heises, og er brukbart kun til vask og drikke for dyr. Sjakttypen er åpen, sier han. Han sier antallet, hvert fall noen stykker av hver. Vi snakker mer om dyr. Han forteller om peurlene, at både jorddyrking, han nevner mill, og nomadisk kvegdrift inngår eller inngikk i deres vis. I motsetning til nykommerne nevner han det hvert fall er en peurl som har bodd på plassen Cite, Seno, i lang tid. Han bor i det større kvadratformede kompleks med ordentlig mur som jeg nå leggermerke til nedenfor, ut mot veien mellom moskeen og Moussas hus. Han sier noe om peurlene generelt eller om de flere som kan ha bodd her, at peurlene ikke liker hvordan tingene er eller at de ikke ligger for dem. At mange av dem har reist. Men hvor? Vekk, langt vekk, sier han, og langer en arm ut mot ødelandet der det ikke er noe. Godt på vei ned kommer vi over to tydelige og tette avtrykk i bakken, uthulet og utformet som kjøkkenboller eller små, forsteinede elefantspor, og et trykk av samme type kanskje to meter vis à vis, på andre siden av en større grop, som trolig bare er erosjon. Jeg spør Moussa hva det kan være. Han vet ikke, men sier det kan være noe veldig gammelt. Jeg sier han kan informere nasjonalmuseet i byen, kanskje de kunne finne ut av det. Han sier apropos forskere at det har vært noen her og undersøkt grunnen på toppen av fjellet. Så vidt jeg forstår hadde det vært noe med en eldgammel brønn eller noe. Vi når ned, passerer brønnen vi så der oppe fra. En ung kvinne vasker et tøylass. Ellers må det være en flokk på minst 5 barn rundt brønnen, som i seg selv nærmest bare er et åpent hull i bakken uten beskyttelse. En sylinderformet sjakt i hva som ligner mur, kanskje 15 meter dyp, løper ned til en innsnevring i bunn fylt med vann, det kan være det sildrer inn fra et tversgående rør. En pike og en gutt, kanskje i tiårsalderen står oppreist på kanten av brønnen og smiler oppglød som jeg står der. De har hver med sin sammenskjøtede tau-remse, den ene rems med en avskåret jerrykanne i enden, den andre med en håndtaksplastkane uten kork. De firer dem ned, jerrykannen ender flytende som en kork på vannskorpen, plastkannen dupper på dens brede side. Barna napper i tauene, får å få vannet til å sive inn. Vi går opp til huset, Moussa ber meg vente litt og forsvinner inn, jeg stiller meg litt vekk og betrakter området, går tilbake, er tørst. Moussa har kommet ut og begynt sin ablusjon: Han sitter på krakken, og med den ene hånden gnir han den første foten under vann som han heller fra den typiske, runde vannpotten i plast, som over alt i byen brukes til ablusjon og andre enkle vaskeformål. Kona er ute også, over kullet har det kommet en gryte med lokk. Han blir litt usikker når jeg kommer, han forklarer hva han gjøre, at det er tid for bønn. Er selv forfjamset, spør om jeg kan få et glass vann, det oppstår forvirring før de forstår, konen løper inn å henter termosbøtten, jeg får mitt vann. Moussa spør om jeg også skal gjøre ablusjon. Han sier man må det for å entre en moské. Det er enda tid før bønnen, sier han. Prøver si jeg gjerne vil, men at det kanskje kan synes unaturlig, prøver spørre om jeg kan bli med inn i moskeen, kanskje uten å be. Det er kanskje for vanskelig å snakke om. Han reiser seg, vi går sammen ned mot moskeen. Naboen bak huset bor i den type runde stråhytte med brede kjegleformede tak, de er peurler også sier han, at det er de som bygger disse hytter. Vi når moskeen. Logoen på donorskiltet er fra Qatar Charity, teksten arabisk. Han sier jeg kan vente utenfor eller kikke meg litt om. Jeg peker i retning av murhusrekkene, de ligner et slags sentrum, sier jeg venter på ham og ønsker god bønn. Jeg går i motsatt retning av flere eldre menn som strener mot moskeen. De har ikke nyvaskede skjortler, hvert fall en med bønnekjede i hånden og mørke solbriller. Vi kikker på hverandre å hilser. Rett foran rekkehusene er det et ny brønn, også den et ubeskyttet hull i bakken med en flokk arbeidene eller lekende barn omkring. En ung mann står og lener seg mot vegger på en av husene. Foran hvert er det latrineaktige avlukk. Jeg vil ikke gå lengre uten Moussa. Jeg snur om, passerer noe som ser mer ut som et privat husbyggeri; to tre murhus tett i tett. Jeg får øye på et bordutsalg i et stråavlukke i bakken ovenfor. Jeg går dit, en skokk jenteunger sitter på en matte bak bordet, dunker rådvilt til en sovende kvinne idet de ser meg komme. Jeg ser en grønn kjølebag, spør om de har kaldt ”pureouater”, de sier ja, piken som ser eldst ut strekker ut hånden, får 50 CFA og forsvinner. De andre sier jeg kan sette meg på benken som også står i skyggen innunder lukket .Jeg går inn bak bordet og setter meg. Hun som sov er ikke gammel. Slank, muskuløst bygd, med liten sort t-skjorte og langt stoff i beige bundet stramt som et skjørt om livet. Hun reiser seg å begynner å koste, men blir snart avløst i butikken av en annen kvinne. Denne langt mer fyldig med store bryster og et mørkt vakkert ansikt. På ryggen bærer hun en baby knytt i slynge. Hun legger seg ned å begynner å amme. Jeg studerer utbudet av varer på bordet, så vidt jeg kan se det vanlige utbud av importerte småsjokolader i kartonger og slikkerier på glass av merker ukjent i Europa. Jenteungene er umåtelig søte og engasjerende. De løper rundt halvnakne som småbarn flest her, håret sofistikert flettet. Jeg prøver snakke med dem, kvinnen forteller at den ene er døv. Piken det gjelder kikker på meg, ser forvirret ut av reksjonen jeg har, i øyeblikket hun må se at noe går opp for meg. Jeg lurer på hvordan det er å være henne som døv her. Jeg spør om de kan snakke sammen med hendene, det sier kvinnen de kan. Når jenta ser rører kvinnen seg på haken med en kløende bevegelse og nikker mot meg. Jenta gir et stort smil og så ler de vennlig. En av dem har en kjærlighet på pinne, stikker den til de andre som låser den fast med tennene og fniser. Endelig kommer hun som løp tilbake med to kalde vannposer. Jeg suger dem i meg. Det er god utsikt fra benken, jeg ser mennene som er ferdig idet de går tilbake fra moskeen. Moussa ser meg, går oppover og blir stående litt å snakke med en annen. Jeg reiser meg, han kommer bort, smiler og sier noe som at han kunne finne meg her; det er her du sitter. Han tar to sigaretter fra en av krimskramsboksene på bordet, betaler. Vi står to sekunder. Han slipper hvert fall den ene sigaretten ned i brystlommen. Jeg takker han for at han inviterte og har mottatt meg her, så jeg har fått sett hvordan ting foregår, som jeg får sagt det, og vi går i retning av huset. Idet jeg gjør tegn til endelig å dra spør han om jeg ikke blir til mat, jeg klarer takke som jeg er overrasket, han viser vei mot huset av strå på siden utenfor murhuset, jeg spør om også dette er hans, det er det, han sier jeg nå kan få sett på det og, og drar lukket til siden. Han ber meg sette meg, også nå på den store stolen. Vi sitter tvers ovenfor hverandre innenfor åpningen. Det henger et oppbundet myggnett i taket, ellers er halve plassen fylt opp med rot, et stort tomt malingspan, kanskje en presenning. Moussa sier dette er et hus som gir svale. Det har han rett i. Etter å ha beveget seg i gloheten er det deilig å sette seg her. Luft kommer inn mellom det enkle laget av strå som er veggen. Lys også, legger jeg til. Slik at man kan se inne. Jeg studerer byggeteknikken og bærebjelkestrukturen av pinner og stokker. Han sier det er en zharma-teknikk. Rett utenfor ser vi ut på det siste bygget på tomten. Det er uten tak, men ut over mørtelverket med noen lysegrønne bjelker eller stokker. Jeg vil ikke spørre, tror det er en latrine og et vaskeavlukke. I hele dag har Moussa besvart mine spørsmål trofast, kanskje monotont eller forbauselsesløst, nærmest uten stille et eneste spørsmål tilbake. Er det fordi han vet jeg er ”rik”? Vi prøver å holde kontakten med øynene, det er vel kanskje vanskelig vite helt hvem den andre er. Men vi kan snakke om historien, Moussa forteller at det opprinnelig var peurlene som bodde og i dyrket i området som er Harubanda i dag. Så kom folk fra Nimaey, hausa og zharma, flyttende over elven. Sånn er det sier han, noen med penger kommer, ser noe fint de vil ha og betaler. Det skal ha vært utslagsgivende for peurl i området. Det er også noe knyttet til byggingen av hotell Gaweye, han regner hotellet nå å være fra ”temps anciens”. Staten sto for byggingen på område jeg mener han sier opprinnelig også het Gaweye, at man derfor flyttet bydelen eller navnet Gaweye over elven, til kvarteret som i dag heter Gaweye i Harobanda. Han sier at hans kone går på en slags skole for å kunne lese og skrive. Så kommer hun med maten, en stor bolle med ris, to skjeer og et stort rødt krydderøye i midten. Den settes på bakken mellom oss, vi tar fatt med hver vår skje og begynner. Vi spiser sultne, dypper skjeen på tur i krydderet. Moussa er hurtig med skjeen på vei opp, later til ikke å bry seg om at det slik faller ris av ned i sanden. Det er heller ingen av oss til slutt som skraper de siste riskorn. Han sier det er mer der det kommer fra, jeg takker og sier jeg er forsynt. Jenta henger tillitsfullt over knærne mine, jeg løfter henne og hun ler. Moussa gir henne bollen, hun kikker på den, vil kanskje slikke i seg risen, men far er litt streng, det ser ut som hun forstår, og griper tak i brettet for å bære det vekk.