Sunday 23 March 2014

Besøk hos flomrammet setler

Jeg besøkte lørdag forrige uke en gammel peurl-landsby. Peurlene er tradisjonelt nomader, men jeg forsto at landsbyen, Sagia, som ligger på den sørlige bredd av Niger-elven, er på god vei til å bli oppslukt av Nimaey og bydelen Harubanda, som eser ut i alle retninger. Jeg vil gjerne kjenne området litt bedre, og benytter meg av en gammel invitasjon jeg har til å besøke Moussa. Moussa jobber som vakt i byen ved porten til Unicef, ovenfor stedet Maria og jeg bodde før. Han har sagt han bor i området over elven i et flomrammet nabolag. Jeg får Moussas nummer av vår egen portvakt Halima, som Moussa ellers skal ha tilbudt å bli hans kone nummer to. Moussa er ikke på jobb, passer det for meg kan han møte meg med det samme. Vi treffes ved Ecobank i rundkjøringen på Harobanda. Jeg kjenner ikke mannen godt, men drar kjensel på ham når vi møtes: Han er slank og kraftig, med kortklippet hår og hvit, sjarmerende smil. Han bærer jeans og en langarmet ungdommelig bomullstrøye. Han har sin motorsykkel utenfor en sjappe, og det kommer en annen som heter Baoubakar, han setter seg på hos Moussa. De kjører, jeg følger etter på min moped. Moussa stopper, Baoubakar hopper av, vi fortsetter og tar av hovedveien en vei til høyre, ved skiltet med piler mot Pro-Batimat. Vi fortsetter gjennom et bykvarter, det ser mer vanlig ut i forhold til kvarteret ned til hovedveien under Sagia, der det åpenbart ble bygget dyre hus. Kvarterbebyggelsen blir mindre og veien som nå er av sand stiger oppover. Jeg kjører opp på siden av Moussa, ham spør meg kanskje testene, kanskje forlegen, for at vi kjører hjem til ham og samtidig ut av byen: ”C’est loin non?” og jeg svarer noe som at nei det er det ikke. Veien fortsetter gjennom et område med jordbrukshager, det er mange frukttrær. Vi må passe oss for brølende lastebiler i skytteltrafikk opp og ned på den smale veien. Veien stiger ytterligere, ut av den grønne sonen og vi kommer opp i det ørkenaktige fjellandskap som omgir byen i syd. På høyre hånd ligger stedet. Vi svinger av sandveien som fortsetter oppover med lastebilene.
Stedet ser ikke så lite improvisert ut. Jeg ser skur, stableverk dekket av stråmatter, presenningsbiter eller plastrester, dusinvis av store iglotelt, markert med donormerket Shelter Box. Og noen mindre hus i mur, men alt tilsynelatende spredt tilfeldig utover. En moskeen ligger godt synlig ved siden av veien. Den ser ny ut, med grønne karmer og donorskilt. Her og der vokser et tre eller en busk. Vi får kjøretøyene gjennom den dype sand, setter dem et steinkast fra veien under et tre som ser ut som det kan avgrense to huskomplekser. Moussa viser vei mot kan være hovedhuset det ene, et lite kvadratisk murhus med friskt, mønstret mørtellag. Det ser nybygd ut, kanskje til og med malt, og er definitivt et av de bedre på området. Han ønsker velkommen, vi setter oss ned på en liten plass utenfor inngangen. Den vender mot vest, mot veien og vekk fra den provisoriske landsby, og er avgrenset med gjerder i kvistverk. Han byr meg den store stolen, også den i kvistverk, og tar krakken selv. En kvinne kommer ut med en liten plastbøtte med skrukork, trolig en termos, med vann. Det er hans kone. Hun bærer tørkle som kan være til over hoftene, tettsittende rundt ansiktet. Hun går inn igjen. Moussa byr meg å drikke. Jeg tar nølende plastkoppen som flyter nede i bøtten, fyller den og drikker. Det er ikke riktig kaldt og jeg mener å se en tynn hinne på vannskorpen, så lar det bli med det ene. Det er en liten jente der, jeg spør hvor mange barn han har, det er to. Den andre er nå hos sin bestemor nede i byen. Jenta er halvnaken og henger skøyeraktig på pappas knær, smiler fra øre til øre. Hun er to år. Moussa er inne i huset en tur. Han tar på seg en glatt og nyvasket oransje skjorte. Vi reiser oss for å spasere en tur. Et nakent, rødbruntaktig berg i lateritt reiser seg for bosetningen i vest. Moussa sier noe om elektrisitet, at der oppe fra kan man se lyset fra hele Niamey og til og med flyplassen når det mørkner. Jeg spør om vi kan gå opp, det vil han gjerne. Mens vi går spør jeg om man har elektrisitet i bosetningen, det har de ikke. Han sier slik jeg forstår bosetningen har eksistert rundt et år. Han sier ”alle var her”, remser opp den lange rekken av navn (UNDEP etc.), at de delte ut ting som trengtes og slikt. ”I dag holder ikke de hvite teltene du ser, de fra ett eller annet box, lengre vann ute”. Moussa bekrefter det jeg sier, at de ikke er tilpasset forholdene, han sier solen er for sterk. Jeg spør om det finnes noe prosjekt for å utvikle område. Han sier det er noen som gjør det, og tenker seg som om etter navnet som er engelsk: ”Cherity eller noe”. De bygger hus her for gamle eller trengende. Ettersom vi stiger kan man nå se mer av bosetningen. Han peker ned mot det som ser ut til å være minst to systematiske rekker murhus, hvert enkelt noen større enn Moussas, hvert med symmetrisk anordnet donorskilt, og med samme grønnfargede maling som moskeen. Han sier noe jeg forstår i retning om at når det hele skjedde ble stedet bare kaldt Cite (eller Site). Han sier med et smil at man egentlig fortsatt bare kan kalle det. Han peker på en lang grøft vi herfra kan se klart mellom veien og foten av berget. Den faller ned fra platået i syd og er et leie for regnvann. Han sier noen om katastrofe (sinistre), noe om vann som skylder gjennom eller tar noen med seg. Han sier at stedet også heter Seno som er peurl for sted med mye sand. Så han sier man enten kan man kalde det Cite Sinistre eller Cite Seno. Jeg spør omkring etableringen og organiseringen av bosetningen. Han sier det var staten som satte dette området til disposisjon og delte ut tomter der til rammede av oversvømmelsene i Harobanda. Jeg spør om de ga til alle, om at man selv måtte ha eid sin oversvømte tomt, og om meningen nå er alle skal bygge permanente privathus her. Han bekrefter man måtte være tidligere eier av land, og sier det var fullere på plassen før. Mange og kanskje spesielt de fattigste nå har dratt ned til byen igjen, noen synes Cite er langt vekk, og bygging er dyrt. Bare til mat og tøy til seg selv og sin familie går det mange penger. Men mange hus er likevel under bygging, det er lett å se. Vi stopper nærmere toppen og ser utover landskapet som har åpnet seg under oss. Fra Cite og veien forbi der vi kom, fortsetter sandbakken langs kanten nedunder fjellet, og i det område er det flere hus som også skal være nye. Jeg spør om de hører til Cite, det sier han de ikke gjør. I motsetning til Cite er området for dem uten papirer. Jeg spør om det ikke er dumt å begynne å bygge når man ikke har papirer. Han flirer litt og sier noe i retning om at det ikke er på samme måte med papirer i et land som dette. Av husene der nede er markant større. Han sier det er kyllingfarm, at det er flere vi område, også anlegg vi passerte i hagebelte. I området er det også spredte flokker av budskap. En gruppe geter beveger seg i retning av Cite på et tydelig tråkk langs foten av bergsiden, en gruppe kveg har funnet ly i skyggen av et stort tre. Et sted langs tråkket med geter har noen samlet stein i en slags s-lignende form omsluttet av en sirkel, Moussa sier det er barn lekende barn. Jeg spør om noen passer buskapen. Hvis geitene skulle gå mot byen og broen vil noen stjele dem, men her sier han det nok går greit de går fritt. Jeg har en generell opplevelse av at man ser buskap over alt i Niamey, og mumler noe om at buskap er noe alle har. Han korrigerer og sier det er dyrt, at det vel ikke er gode nok beiteområder til å klare seg uten å måtte kjøpe for til hver aften. Han er derimot enig da jeg sier at hold av budskap også avhenger av gruppen, og sier at kveg er spesielt for peurlene, gjeter for zharma(?). Vi kan ikke se Saiga som etter min beregning må ha blitt nabo til Cite. Jeg spør om den, om det har vært noen relasjoner etter Cite kom opp, men om det sier han lite. Vi går det siste lille stykke og får maksimal utsikt over Harobanda, mellom et annet fjell i øst og risåkrene i vest. I noe som ligner et sentrumsområde kan man se et stort område dekket med vann, med hus som nærmest ser ut til å ligge i vannkanten. Der ser man det, sier Moussa. Han sier også noe om at det faktisk er hele eller flere deler av Harobanda som har blitt flomrammet. Bak oss ser vi det livløse landskap av ingenting begynne, skjønt på toppen av neste høydedrag som et siste tegn til sivilisasjon, dit hvor lastebilene kjører, en gigantisk gravemaskin og en bulldoser i travelt arbeid. Sand til byggeprosjekter, veier, i byen, sier Moussa. Han sier fjellet vi ser mot vest er høyere enn dette. Jeg spør hva det heter, han sier det kan tilkjennegis som ”la montagne sur la Route à Say”, og det vi står på likeledes som ”la montagne sur la Route à Burkina”. Moussa har aldri vært på det andre, men opp hit kommer han ofte nå som man bor som nærmeste nabo. På tross av at solen brenner er det en spesiell følelse å stå her: Opplevelsen av luftrommet, landskapene og bebyggelsen av Niamey som her og der og ved de ytterste punkter utviskes av et hvitt, svevende lag støv eller dis. Med unntak av en og annen lyd som bryter gjennom luften fra det fjerne, er det stille. En lastebil på vei opp eller ned, et fly i innflyvning over hodet på oss. Vi tar runden rundt platået som er lite, flatt og livløst. Moussa sier byfolk i Niamey før var redde for å bevege seg i disse områdene. Han benevner en fryktet dyretype man kunne treffe, kanskje noe lite skorpionaktiv. Og det var elefanter, kunne være løver. Og slanger. ”A’jourdhui toutes sont parties” sier han. ”Det er ingen ting igjen”. Hva med slanger spør jeg. Han drar på det, det kan være noen helt enkelte, men også selv mer nede i byen, de som observerer en velger gjerne å drepe den. Midt på platået står tre vekster. Noen har kanskje forsøkt plante dem der, men de er knusktørre, gjennomstekt av solen. Også rundt disse har noen lagt stein i sirkler, også det barn, sier Moussa. Jeg vil passe meg for varmen, og foreslår at vi beveger oss nedover igjen, ned ad den kare fjellside. Underlaget består av hard leire og skarpe, eroderende klipper. Ligner slagaktig lavastein. Jeg spør om bosetningen har vann. Han peker ned i den retning vi kom opp, spør om jeg ser menneskene der, som står i den lille bakken mellom veien og regnvannleiet. Han sier den ene brønnen er der. Han sier bosetningen har tilgang til to typer brønner; en pumpetype eller kran (robinet) der vannet kommer automatisk, og en sjakttype der vannet må heises, og er brukbart kun til vask og drikke for dyr. Sjakttypen er åpen, sier han. Han sier antallet, hvert fall noen stykker av hver. Vi snakker mer om dyr. Han forteller om peurlene, at både jorddyrking, han nevner mill, og nomadisk kvegdrift inngår eller inngikk i deres vis. I motsetning til nykommerne nevner han det hvert fall er en peurl som har bodd på plassen Cite, Seno, i lang tid. Han bor i det større kvadratformede kompleks med ordentlig mur som jeg nå leggermerke til nedenfor, ut mot veien mellom moskeen og Moussas hus. Han sier noe om peurlene generelt eller om de flere som kan ha bodd her, at peurlene ikke liker hvordan tingene er eller at de ikke ligger for dem. At mange av dem har reist. Men hvor? Vekk, langt vekk, sier han, og langer en arm ut mot ødelandet der det ikke er noe. Godt på vei ned kommer vi over to tydelige og tette avtrykk i bakken, uthulet og utformet som kjøkkenboller eller små, forsteinede elefantspor, og et trykk av samme type kanskje to meter vis à vis, på andre siden av en større grop, som trolig bare er erosjon. Jeg spør Moussa hva det kan være. Han vet ikke, men sier det kan være noe veldig gammelt. Jeg sier han kan informere nasjonalmuseet i byen, kanskje de kunne finne ut av det. Han sier apropos forskere at det har vært noen her og undersøkt grunnen på toppen av fjellet. Så vidt jeg forstår hadde det vært noe med en eldgammel brønn eller noe. Vi når ned, passerer brønnen vi så der oppe fra. En ung kvinne vasker et tøylass. Ellers må det være en flokk på minst 5 barn rundt brønnen, som i seg selv nærmest bare er et åpent hull i bakken uten beskyttelse. En sylinderformet sjakt i hva som ligner mur, kanskje 15 meter dyp, løper ned til en innsnevring i bunn fylt med vann, det kan være det sildrer inn fra et tversgående rør. En pike og en gutt, kanskje i tiårsalderen står oppreist på kanten av brønnen og smiler oppglød som jeg står der. De har hver med sin sammenskjøtede tau-remse, den ene rems med en avskåret jerrykanne i enden, den andre med en håndtaksplastkane uten kork. De firer dem ned, jerrykannen ender flytende som en kork på vannskorpen, plastkannen dupper på dens brede side. Barna napper i tauene, får å få vannet til å sive inn. Vi går opp til huset, Moussa ber meg vente litt og forsvinner inn, jeg stiller meg litt vekk og betrakter området, går tilbake, er tørst. Moussa har kommet ut og begynt sin ablusjon: Han sitter på krakken, og med den ene hånden gnir han den første foten under vann som han heller fra den typiske, runde vannpotten i plast, som over alt i byen brukes til ablusjon og andre enkle vaskeformål. Kona er ute også, over kullet har det kommet en gryte med lokk. Han blir litt usikker når jeg kommer, han forklarer hva han gjøre, at det er tid for bønn. Er selv forfjamset, spør om jeg kan få et glass vann, det oppstår forvirring før de forstår, konen løper inn å henter termosbøtten, jeg får mitt vann. Moussa spør om jeg også skal gjøre ablusjon. Han sier man må det for å entre en moské. Det er enda tid før bønnen, sier han. Prøver si jeg gjerne vil, men at det kanskje kan synes unaturlig, prøver spørre om jeg kan bli med inn i moskeen, kanskje uten å be. Det er kanskje for vanskelig å snakke om. Han reiser seg, vi går sammen ned mot moskeen. Naboen bak huset bor i den type runde stråhytte med brede kjegleformede tak, de er peurler også sier han, at det er de som bygger disse hytter. Vi når moskeen. Logoen på donorskiltet er fra Qatar Charity, teksten arabisk. Han sier jeg kan vente utenfor eller kikke meg litt om. Jeg peker i retning av murhusrekkene, de ligner et slags sentrum, sier jeg venter på ham og ønsker god bønn. Jeg går i motsatt retning av flere eldre menn som strener mot moskeen. De har ikke nyvaskede skjortler, hvert fall en med bønnekjede i hånden og mørke solbriller. Vi kikker på hverandre å hilser. Rett foran rekkehusene er det et ny brønn, også den et ubeskyttet hull i bakken med en flokk arbeidene eller lekende barn omkring. En ung mann står og lener seg mot vegger på en av husene. Foran hvert er det latrineaktige avlukk. Jeg vil ikke gå lengre uten Moussa. Jeg snur om, passerer noe som ser mer ut som et privat husbyggeri; to tre murhus tett i tett. Jeg får øye på et bordutsalg i et stråavlukke i bakken ovenfor. Jeg går dit, en skokk jenteunger sitter på en matte bak bordet, dunker rådvilt til en sovende kvinne idet de ser meg komme. Jeg ser en grønn kjølebag, spør om de har kaldt ”pureouater”, de sier ja, piken som ser eldst ut strekker ut hånden, får 50 CFA og forsvinner. De andre sier jeg kan sette meg på benken som også står i skyggen innunder lukket .Jeg går inn bak bordet og setter meg. Hun som sov er ikke gammel. Slank, muskuløst bygd, med liten sort t-skjorte og langt stoff i beige bundet stramt som et skjørt om livet. Hun reiser seg å begynner å koste, men blir snart avløst i butikken av en annen kvinne. Denne langt mer fyldig med store bryster og et mørkt vakkert ansikt. På ryggen bærer hun en baby knytt i slynge. Hun legger seg ned å begynner å amme. Jeg studerer utbudet av varer på bordet, så vidt jeg kan se det vanlige utbud av importerte småsjokolader i kartonger og slikkerier på glass av merker ukjent i Europa. Jenteungene er umåtelig søte og engasjerende. De løper rundt halvnakne som småbarn flest her, håret sofistikert flettet. Jeg prøver snakke med dem, kvinnen forteller at den ene er døv. Piken det gjelder kikker på meg, ser forvirret ut av reksjonen jeg har, i øyeblikket hun må se at noe går opp for meg. Jeg lurer på hvordan det er å være henne som døv her. Jeg spør om de kan snakke sammen med hendene, det sier kvinnen de kan. Når jenta ser rører kvinnen seg på haken med en kløende bevegelse og nikker mot meg. Jenta gir et stort smil og så ler de vennlig. En av dem har en kjærlighet på pinne, stikker den til de andre som låser den fast med tennene og fniser. Endelig kommer hun som løp tilbake med to kalde vannposer. Jeg suger dem i meg. Det er god utsikt fra benken, jeg ser mennene som er ferdig idet de går tilbake fra moskeen. Moussa ser meg, går oppover og blir stående litt å snakke med en annen. Jeg reiser meg, han kommer bort, smiler og sier noe som at han kunne finne meg her; det er her du sitter. Han tar to sigaretter fra en av krimskramsboksene på bordet, betaler. Vi står to sekunder. Han slipper hvert fall den ene sigaretten ned i brystlommen. Jeg takker han for at han inviterte og har mottatt meg her, så jeg har fått sett hvordan ting foregår, som jeg får sagt det, og vi går i retning av huset. Idet jeg gjør tegn til endelig å dra spør han om jeg ikke blir til mat, jeg klarer takke som jeg er overrasket, han viser vei mot huset av strå på siden utenfor murhuset, jeg spør om også dette er hans, det er det, han sier jeg nå kan få sett på det og, og drar lukket til siden. Han ber meg sette meg, også nå på den store stolen. Vi sitter tvers ovenfor hverandre innenfor åpningen. Det henger et oppbundet myggnett i taket, ellers er halve plassen fylt opp med rot, et stort tomt malingspan, kanskje en presenning. Moussa sier dette er et hus som gir svale. Det har han rett i. Etter å ha beveget seg i gloheten er det deilig å sette seg her. Luft kommer inn mellom det enkle laget av strå som er veggen. Lys også, legger jeg til. Slik at man kan se inne. Jeg studerer byggeteknikken og bærebjelkestrukturen av pinner og stokker. Han sier det er en zharma-teknikk. Rett utenfor ser vi ut på det siste bygget på tomten. Det er uten tak, men ut over mørtelverket med noen lysegrønne bjelker eller stokker. Jeg vil ikke spørre, tror det er en latrine og et vaskeavlukke. I hele dag har Moussa besvart mine spørsmål trofast, kanskje monotont eller forbauselsesløst, nærmest uten stille et eneste spørsmål tilbake. Er det fordi han vet jeg er ”rik”? Vi prøver å holde kontakten med øynene, det er vel kanskje vanskelig vite helt hvem den andre er. Men vi kan snakke om historien, Moussa forteller at det opprinnelig var peurlene som bodde og i dyrket i området som er Harubanda i dag. Så kom folk fra Nimaey, hausa og zharma, flyttende over elven. Sånn er det sier han, noen med penger kommer, ser noe fint de vil ha og betaler. Det skal ha vært utslagsgivende for peurl i området. Det er også noe knyttet til byggingen av hotell Gaweye, han regner hotellet nå å være fra ”temps anciens”. Staten sto for byggingen på område jeg mener han sier opprinnelig også het Gaweye, at man derfor flyttet bydelen eller navnet Gaweye over elven, til kvarteret som i dag heter Gaweye i Harobanda. Han sier at hans kone går på en slags skole for å kunne lese og skrive. Så kommer hun med maten, en stor bolle med ris, to skjeer og et stort rødt krydderøye i midten. Den settes på bakken mellom oss, vi tar fatt med hver vår skje og begynner. Vi spiser sultne, dypper skjeen på tur i krydderet. Moussa er hurtig med skjeen på vei opp, later til ikke å bry seg om at det slik faller ris av ned i sanden. Det er heller ingen av oss til slutt som skraper de siste riskorn. Han sier det er mer der det kommer fra, jeg takker og sier jeg er forsynt. Jenta henger tillitsfullt over knærne mine, jeg løfter henne og hun ler. Moussa gir henne bollen, hun kikker på den, vil kanskje slikke i seg risen, men far er litt streng, det ser ut som hun forstår, og griper tak i brettet for å bære det vekk.

No comments:

Post a Comment