Rundt med kaffeagent

Jeg kommer jeg forbi to menn i uniforms t-skjorter og kjørende på hver sin tre-hjuling for byens vel synlige Nescafè-firma. Jeg forklarer jeg er interessert i folks te- og kaffevaner, spør om jeg kan være med dem en runde rundt i byen. Det virker som om emnet fenger dem, vi diskuterer litt, de sier de «bare» leverer til mellomdistributører, det vil si lagre, men ringer en kollega de omtaler med honnør, en som vet godt og har vært lenge i bransjen. Denne skal visstnok levere til de små utsalgssteder hvor gatekonsumatørene samles. Mannen heter «Khader», jeg får en avtale dagen etter, jeg foreslår åtte, Khader sier åtte-halv ni, ved rundkjøring Larko. Jeg ankommer klokken ni, stopper på den siden av trafikkrysset hvor en mengde menn står eller sitter på benker, tar inn vått eller tørt som serveres fra en gruppe salgsboder. Noen kikker fornøyelig på en samling unge gutter i midt av rundkjøringen, som trener seg i den nasjonale sport bryting. Men jeg ser ingen mann fra Nescafé. Ringer ham, to minutter senere er han der, på motorsykkel malt i rødt med hvite Nescafé-bokstaver, i rød trøye med hvitt trykk på ryggen av en delikat rykende kaffekopp med mottoet «Vekk dine sanser». Det er typisk: Kun reklamen til et knippe andre produkter og selskaper, blant dem Orange og Airtel, de to store mobilselskap, er i nærheten av å sette samme preg på byen som Nescafé. Vi hilser, Khader er en behagelig og rolig ung mann. Han skal være nesten ferdig i dag, i alle fall for det han må gjøre på morgenen, men har ikke noe mot å vise meg likevel. Vi går over til en rød tralle (forstår senere det er en type Nescafé selv forsyner), Kadher veksler noen ord med mannen bak, får overrakt en uåpnet pose, 260 (?) gram Nescafè og viser meg. Han tapper på Nestlè-logoen, sier «dette er selskapet», og at denne posestørrelsen gir god kvantitet for gateselgerne, at den cirka kan rekke til en dags etterspørsel, anslagsvis 130 kopper. Han peker på to sorter utbudt tørrmelk. Den ene i plastglass uten etikett, kunstig sier han, for 2000 CFA hvis man vil kjøpe en boks eller kilo. Den andre, et Nestlé-produkt (det er ikke de som fører) i en boks som er gul og med logo velkjent i byen. Vi kjører mot Grand Marche, snakker med to utselgere («punkter» eller «chaimenn», begge ord som Khader bruker) han har kontakt med. De befinner seg ved siden av hverandre ved den travle gaten på markedets nordside, et område med ulike funksjoner ikke minst for mindre velstående dagarbeidere. Den ene, Khader hilser på ham først, opererer sammen med sin bror og er her installert immobilt med utsalg fra et bord. Forretningen holder åpent synkront med markedet, omlag fra åtte på morgenen til utpå ettermiddagen eller tidlig kveld. Men så kjører den dobbelt skift: Om natten flytter den, og betjener et område med etterspørsel for kaffe utenfor en navngitt restaurant. De to brødre samarbeider – sover og arbeider på skift, slik at det går. Jeg spør hvorfor kaffe er så populært, fordi det gir energi sier Khader. Det er også vitenskaplig bevist at 3 (?) kopper om dagen er godt for helsen, men han selv sier han og ler, er langt over. Jeg spør utselgeren om salget, for hva angår kaffe sier de det har vært fallende, kanskje til omlag 80 kopper per dag. Jeg spør hvorfor, de ler nok litt, forteller at folk inntil nå, siden kanskje fem-seks måneder siden da det ble forbudt, har drukket den med tramadol; en grønn og hvit kapsel (Tramadol Hydrochloride 120 mg) som kommer fra Nigeria, hvilket betyr varer som smugles over grensen. Den skal gi voldsom energi. Khader sier den gjør så folk kan arbeide, arbeide, arbeide, kanskje uten å tenke, forteller han ikke kunne sove i lang tid en gang han tok. Etter forbudet risikerer utbydere som fortsetter selge kaffe med tramadol ett års fengsel. Flere gjør det nok likevel, Khader sier det avhenger av den enkeltes personlighet. Utselgeren ved siden av er sjenert og snakker lite fransk, han står med sitt mobile utsalgsbredt ved føttene, venter på å traske inn i basaren, her uten øyensynlige kunder. Jeg spør hvor lenge han har hatt jobben, han mumler noe om ti år, Khader forteller diskret han er landsbyboer og bare i byen nå i varmesesongen når det ikke er jordbruksarbeid. Khader sier Chai betyr «brød, te og kaffe». Han sier at folk som velger spesialisering som chaimann generelt er uten utdannelse, at folk med utdannelse vil velge mer profitabelt arbeid. En tredje sted ligger like ved siden, med en plate hengt opp og påskrevet «Kafe Teryia» med tusj. Kadher finiser, sier det er fransk med skrivefeil. Vi tar forbi ytterligere noen steder i byen hvor Khader henger avslappet med innehavere og gjester. På et kommer det en ung man som får blandet tramadol i en kaffekopp, kanskje har han stoffet medbrakt selv. Vesken helles over i en dobbel liten blank («fryse»)pose, varianten for kaffe on the go. Khader holde posen opp for meg, vil demonstrere noe om væsken som ser merkelig ut, jeg lurer på om det egentlig bare ligner kaffe med melk, men jo den ser litt merkelig sier jeg, og hvert fall lysere i fargen. Khader sier nettopp, og hvis stoffet kan endre kaffens farge, da kan man bare forestille seg hva den kan gjøre inne i en kropp! Mennene rundt humrer, jeg med. Den unge man tar sin blanding og strener videre nedover gaten, posen dinglende i hånden.Han viser meg en nå på dagen tom gate med barer, hvor det skal skje på natten. Vi stopper et sted å prater, han mener selgeren ved bordet vi snakket med tjener mer i måneden enn ham (100 000 CFA). Han sier denne har to koner, selv har han nylig giftet seg med sin første, muslimer kan ha opptil fem, det er nok et mål for ham, men er opptatt av det er synd å ta en kone hvis man ikke kan forsørge henne. Selv har han tatt en Master 1 i marketing, men kan ikke bruke den før han har Master 2. Men det er vanskelig nå med en kone å forsørge. Vi fortsetter, han viser meg et hybelrom i en bygård han har bodd før med en kammerat, som han nå låner kun på dagtid. Det står en kopimaskin der, de har prøvd ha en business med den, men så har en kabel gått i stykker, kan ikke få en slik reservedel her. I Nigeria, det kan kanskje være. Til sist kjører vi til andre siden av byen (Kaley) i et boligkvarter, hvor han møtes med en gruppe kolleger og en sjef (i 4-hjulstrekker, lakkert gul til reklame for Maggi-buljongen). De diskuterer og drar videre for å kondolere til familien for en avdød kollega.